Innholdsfortegnelse Tilbake til hørsel

Det indre øret


EarCross.JPG
Det indre øret består av sneglehuset, som kalles cochlea, og balanseorganet. Sammen med tilknytningen til hørselnerven videre opp mot hjernen der hørselsenteret ligger, er dette et sinnrikt system.

På tegningen ser du et tverrsnitt av cochlea. Du ser at det er forskjellige rom inni sneglehuset; de kalles for Scala Tympani, Scala Vestibuli og sneglehuskanalen, der Cortis organ ligger. På undersiden av det finner du basilarmembranen og hårcellene (hørselscellene). Du finner vider en benvegg og Reissners membran som er med på å skille delene fra hverandre.

Som du ser er ikke cochlea så stor:ca. 2,5 mm i tverrsnitt.


Skader



Skader i sneglehuset kan skje ved sykdom, som for eksempel meningitt (hjernehinnebetennelse) eller slag mot hodet. Hvis et slag treffer tinningbeinet - altså det som beskytter det indre øret - kan cochlea sprekke og væsken renner ut. Da dør hørselscellene. Slike hørselstap kan skje dersom man er i ulykker og får hodeskader.


Cochlea-implantat


ear_anatomy_w_implant.jpg
Det finnes et høreapparat som kalles cochleaimplantat, der man legger elektroder inn i cochlea. Elektrodene avgir strøm til nervecellene. Elektrodene er laget av platina og forbindes innover langs hørselsnerven på viktige frekvenser for tale. En radiomottaker som er operert inn under huden bak øret er forbundet med elektrodene. En magnet er lagt på undersiden av huden. En mikrofon på en ørehenger plukker opp lyden på utsiden og sender dem gjennom et lite dataprogram som fortolker lyden og forvandler dem til radiosignaler. Signalene formidles via en utvendig radiosender til radiomottakeren, som igjen forvandler signalene til elektriske impulser som sendes videre i elektrodene.


Utvendig radiosender


Her kan du se en flash-animasjon av cochleaimplantat
som også viser hørselsprosessen og hvordan implantatet legges inn (tegnet).
Den utvendige radiosenderen er festet med en annen magnet utenpå huden bak øret. Magneten gjør at radiosenderen og radiomottakeren har kontakt. Radiosenderen sender altså signaler til radiomottakeren, som gjøres om til elektiske impulser. Det som personen da opplever er lyd, men ikke helt slik som før. Det er nemlig ikke mulig å erstatte alle de tusenvis av fine hørselsceller med bare 22 elektroder.